Søk Asset 1 Meny Asset 1
Foto: Illustrasjonsbilde, Rodrigo Garrido / Shutterstock.com
Foto: Illustrasjonsbilde, Rodrigo Garrido / Shutterstock.com
Vis bildetekst

Poesi i bevegelse

Hans Vigen har hele livet vært opptatt av bil og racerkjøring – også når det gjelder bøker. Det blogger han gjerne om i Favoritthjørnet.

Jeg digger motorsport. Har alltid gjort det, kommer alltid til å gjøre det. Og i motorsporten er det racing som er min ting, selv om jeg liker alt som går på høyoktan, bråker og går fort. Racing er øvelsen hvor det kappkjøres rundt en asfaltert bane. Innen racing er det Formel 1 (F1 for kjennere) som er det gjeveste. Bilene det kjøres med er høyteknologiske vidundere som med sine åpne cockpiter og frittstående hjul ser ut som raketter på fire hjul.

Glamourens tiår

Selv om dagens F1 fascinerer meg dypt med sine store penger, avanserte høyteknologi, beinharde konkurranser, intriger, misunnelse, briljante hjerner, spionasje, topptrente atleter, supermodeller, fart, spenning, triumfer og tragedier, er det likevel F1-scenen på 1950- og 60-tallet som jeg er mest glad i å lese om. Dette var, for å si det med F1-legenden Jackie Stewart, tiden da racing var farlig og sex var trygt. Sporten var mye fattigere på penger den gang, men adskillig rikere på glamour og karakterer, som skjørtejegeren Sir Stirling Moss (85 og nylig pensjonert, både fra racerbiler og damer må man kunne anta), den femdoble verdensmesteren Juan Manuel Fangio fra Argentina og tidenes beste racerfører, den stillferdige skotske bonden Jim Clark.

En av de store, som imidlertid ikke er så kjent, er Tony Brooks. Ukjent for allmennheten, ble aldri verdensmester, men den racerføreren som alle de andre førerne både fryktet og respekterte mest. Svært rask, ytterst rettferdig og ydmyk. På en tid da sikkerhet var et fremmedord og det i snitt døde 2–3 førere i året slapp Brooks unna med kun to, riktignok alvorlige, ulykker, men uten varige mén i sin åtteårige F1-karriere på 1950-tallet. Etter å ha mistet mange gode venner ga han seg mens leken var god for å praktisere som tannlege(!) Han så på det å være racerfører som en lystbetont og godt betalt ekstrajobb ved siden av tannlegestudiene.

Unik selvbiografi

Etter mye påtrykk fra omgivelsene ga Brooks i sitt åttiende år i 2012 ut selvbiografien Poetry in Motion. Tittelen henspiller på hans kjørestil som var myk og udramatisk, men allikevel svært effektiv. Det finnes mange bøker som på en fremragende måte beskriver F1-verdenen på denne tiden (og fram til denne var det storverket «Mon Ami Mate. The bright brief lives of Mike Hawthorn and Peter Collins», min favoritt), men Tony Brooks går med denne boken i mine øyne til topps i denne sjangeren. Han gir leserne en fascinerende beskrivelse fra et unikt perspektiv, nemlig fra førersetet i en sport som på den tiden ga marginalt bedre odds for overlevelse enn russisk rulett.

poesi-i-bevegelseBrooks begynte karrieren ved å stille opp i et billøp i morens tjuvlånte Austin Healey. Tre år senere, uten å ha sittet i en F1-bil før, vant han sitt første F1-løp. Det er som å begynne med fotball som sekstenåring og tre år senere vinne finalen i Champions League. Hans unike kombinasjon av fart og mykhet ledet til kontrakter med fabrikkteam som Aston Martin og Ferrari med flere, og ga ham seiere på de aller mest utfordrende racerbanene som Spa i Belgia, Nürburgring i Tyskland og Monza i Italia.

I denne omfattende selvbiografien diskuterer Brooks de fundamentale forskjellene mellom den hasardiøse sporten racing var i en helt annen æra, og ser det opp mot dagens kliniske, gjennomkommersielle og risikoløse TV-show som F1 i hans – og mange andres øyne – er utvannet til.

Detaljrikt og humoristisk

Brooks går inn i hvert eneste race han deltok i, basert på sylskarp hukommelse og nøyaktige dagboknotater, fra hans første løp til hans siste. Dette er i seg selv er fengslende, i hvert fall for oss racing-nerder, men det er også en enestående fin bak-sceneteppet-skildring fra et omreisende selskap av «happy-go-lucky»-karakterer som tok for seg av livets goder. Kanskje ikke så rart da førerne virkelig ikke visste hva morgendagen ville bringe. Boken kan for utenforstående betraktes som en smule omstendelig i sin detaljrikdom, men sammenliknet med for eksempel Knausgårds særdeles ordrike beskrivelser av hverdagslige trivialiteter er dette barnemat. Språkføringen er nøkternt og faktabasert, godt krydret med underfundig britisk humor.

Dette er en fenomenal bok av og om en stor racerfører og beskjeden mann. Den krever en smule utholdenhet, men innsatsen gir definitivt stor gevinst i form av innsikt og glede, spesielt om man er bitt av motorsport-viruset.

Terningkast: 6.

Innlegget er opprinnelig publisert på Favoritthjørnet som er Biblioteksentralens bok- og filmblogg.

hans-vigen

Ta kontakt

Hans Vigen
økonomidirektør, Biblioteksentralen
hav@bibsent.no
470 259 30