Søk Asset 1 Meny Asset 1
Overvurderer vi som formidler bøker barns leseferdigheter fordi vi selv er erfarne lesere? Og undervurderer vi i samme slengen bøker som er skrevet for å få barn til å lese? Det var blant temaene på et fagseminar om lettlest litteratur.
Overvurderer vi som formidler bøker barns leseferdigheter fordi vi selv er erfarne lesere? Og undervurderer vi i samme slengen bøker som er skrevet for å få barn til å lese? Det var blant temaene på et fagseminar om lettlest litteratur.
Vis bildetekst

– Barn og unges leseferdigheter overvurderes

De yngste leserne blir ikke alltid tatt på alvor, påpekte flere på fagseminar om lettlest litteratur.

Lars Mæhle FOTO: SAMLAGET/TOVE BREISTEIN

Lars Mæhle
Foto: SAMLAGET/TOVE BREISTEIN

– Vi voksne som jobber med å formidle litteratur – i forlag, på bibliotek, i skolen og forfattere som meg selv – vi har ofte lange utdannelser. Vi leser mye. Det sier seg selv at vi liker å lese, ellers hadde vi ikke jobbet med dette. Det gjør også at vi ofte overvurder barn og unges leseferdigheter, sier Lars Mæhle. Forfatteren viser til samtaler han har med leserne når han er ute på skolebesøk. Utlånsstatistikk fra bibliotek viser det samme. Barn og unge velger ofte lettleste seriebøker.

Lars Mæhle i samtale med Dag Larsen, forfatter og  undervisningsleder ved Norsk barnebokinstitutt (NBI), åpnet dagen da illustratører, forfattere, forlagsfolk, bibliotekarer og forskere var invitert til Fagseminar om lettlest litteratur den 18. oktober. Arrangør var Leser søker bok (LSB)Cappelen DammSamlaget og Norsk barnebokinstitutt (NBI).

Kvalitet på lesernes egne premisser var også tema da dagen ble avrundet med en panelsamtale mellom forfatter Anna Folkestad, forlagssjef Ragnfrid Trohaug, skolebibliotekar Mari Hopland og Arne Vestbø fra Kulturrådet.

Ordstyrer Øystein Espen Bae, formidlingsrådgiver ved Norsk barnebokinstitutt, tok opp det som kanskje er en vanlig holdning når man diskuterer lettlest litteratur: Innebærer «lettlest» en reduksjon av litterær kvalitet?

En tilståelse

Anna Folkestad, forfatter og illustratør, kom med en tilståelse.

– Nå skal jeg fortelle dere noe som kanskje er teit å ikke vite, men jeg sier det likevel. Når jeg ble spurt om jeg kunne lage 3 lettleste bøker, trodde jeg at en lettlest bok var en helt vanlig god bok, en helt vanlig god historie med karakterer du skulle bli kjent med og glad i.

– Først i ettertid, da jeg skjønte at lettleste bøker i liten grad blir kjøpt inn, begynte jeg å tenke: «Nei, dette er visst ikke en «skikkelig bok».

Folkestad har stor respekt for de yngste leserne.

– Vi som skriver lettleste bøker har et veldig stort ansvar. Hvis ungene ikke lærer seg å lese, kommer de aldri til å lese de andre bøkene. Mestringsfølelsen er viktig. Lett er ikke kjedelig!

Mestring

Hun liker å jobbe med noen faste rammer. Med et begrenset antall bokstaver og ord på hver side, blir også illustrasjonene viktige for å bygge opp teksten.

Anna Folkestad FOTO: SAMLAGET/BODIL HAGA

Anna Folkestad
Foto: SAMLAGET/BODIL HAGA

– Lettlest-formatet passer godt for meg som forfatter. 10 ord per side, det ser jeg ikke som en negativ begrensning for en god fortelling. Så lenge grunnideen er klar, kan jeg prøve å formidle det jeg vil.

Det er ikke kun 1. klassinger som jobber med lesekoden. Og når du skal lære å lese, er det en fordel hvis språket i boken ligner dialekten du hører rundt deg til daglig.

– Jeg skriver nynorsk, og når jeg besøker skoler blir lærerne veldig fornøyd med at det også finnes lesetreningsbøker på nynorsk. Bøkene mine blir faktisk lest helt opp i 4. klasse, sier Folkestad.

Lettlest kvalitet

Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for Barn og Ungdom, Cappelen Damm, er tydelig på hvorfor det er viktig med bra lettlest litteratur.

– Jeg provoserer kanskje noen når jeg sier det, men når en lettlest bok nomineres til Kulturdepartementets pris, er min første tanke: Nå har vi faktisk mislyktes. Da har vi kommet til et punkt med «lettlestboka» der vi har mistet leseren av synet. Det er et demokratisk problem.

Ragnfrid Trohaug FOTO: CAPPELEN DAMM

Ragnfrid Trohaug
Foto: CAPPELEN DAMM

– Vi kan diskutere litterær kvalitet så mye vi bare vil, men noen ting i lettlest-sjangeren gjør den annerledes. Forskerne har forsket for lite på hva som er lettlest. Du må ta oppgaven på alvor for å kunne ta leseren på alvor. Når du skriver for barn og unge, og i lettlest-sjangeren, kan du ikke være redd for ordet «pedagogikk», det kommer av ordet «pedagogos», å oppdra, og er det noe du skal lære når du leser lettleste bøker, så er det å lese.

Ansatte i grunnskolen, bibliotekarer og forfattere på skolebesøk får fort erfaring med hvilke bøker som motiverer ferske lesere.

– En lettlest bok og en bok som er lett å lese, er ikke nødvendigvis er det samme. Innenfor de rammene vi kan bli enige om, gir det mening å diskutere den lettleste litteraturens egne logikker. Mye av serielitteraturen passer inn i kategorien, litterær kvalitet kan aldri bli en konstant størrelse.

Møte

Trohaug understreker at lettleste bøker krever en kvalifisert innsats i mange ledd, fra idé-stadiet og ut til leseren.

– Hvis leseren er den russiske gutten i 1. klasse som kom til Norge for et halvår siden, så er han helt avhengig av å møte en bok han kan mestre. Møtet må være godt for at han skal bli en leser. Han er avhengig av at alle voksne som er involvert forut for hans møte med boken, har et oppriktig ønske om å skape en lettlest tekst og en god historie.

– Hva trenger han for å få det møtet? Han trenger boken, klasserommet, skolebiblioteket, folkebiblioteket, og bokhandelen. Selv om det ikke er like sannsynlig at han finner boken der. 80.000 barn i Norge lever under fattigdomsgrensen, og veldig mange av disse barna har norsk som andrespråk. Det betyr at de må møte boka der de er.

Interessant innhold

En bok om et interessant emne kan gi motivasjon til å lese «vanskelige» bøker. Da må innholdet fenge, og formidles på en måte som leseren forstår.

– Det må finnes lettleste faktabøker for alle nivåer. Du skal kunne lese både skjønnlitterært og sakprosa selv om du ikke er god til å lese, og fenger innholdet blir du motivert til å lese en mer krevende tekst. Tidligere var holdningen at du skulle opp på et visst lesenivå for å kunne lese en faktabok. Det er jo bare tull. Det er viktig at teksten er tilgjengelig på hvert lesenivå. Det skal være noe for alle, både med variasjon i sjanger og lesenivå.

De yngste leserne er en utsatt gruppe.

– Det er et grunnproblem at de tiltak som finnes når det gjelder lettlest litteratur, ikke også er rettet mot de yngste leserne. Det er i tillegg et problem at lettleste bøker lever farlig på innkjøpsordningen, det er veldig vanskelig å vite om de blir kjøpt inn eller ikke. Og vi har ikke noen alternativ distribusjon til skolebibliotekene. Jeg tror at noen av disse problemene er praktisk-byråkratiske fordi de havner mellom skole og bibliotek, mellom kultur og kunnskap, sier Trohaug.

Rett innpakning

– Ingen kommer og ber om en «lettlest bok». Lettleste bøker er ikke lette å lese for de de er ment for, sier Mari Hopland. Hun er leder for Norsk Biblioteksforenings spesialgruppe for skolebibliotek NBF Skole, og biblioteksjef på Hamarøy bibliotek, et kombinasjonsbibliotek, folke- og skolebibliotek.

Mari Hopland Foto: PRIVAT

Mari Hopland
Foto: Privat

– Det går ofte på at fortellingen skal være kort, eller en bok om et bestemt emne. Da trenger vi formidlere, det er min jobb å matche leser og bok. Forlagene må pakke inn bøkene slik at jeg som bibliotekar lett kan avkode nivået, og bøkene må appellere til leserne på det nivået. Det gjelder helt ned på ordnivå, og viktige ting som om teksten er skrevet med små eller store bokstaver. Når jeg finner bøker til lesere med norsk som andrespråk, sjekker jeg også hvor mange av ordene som ikke står i ordbøkene.

Leseutvikling

Når det gjelder barns leseutvikling, er det viktig å unngå huller i boksamlingen for å oppnå en kontinuitet.

– 1500 eksemplarer fra Kulturrådet er alt for lite, med tanke på at det er over 3000 grunnskoler. I en ideell verden er det skolebibliotekene som tar imot kulturfond-bøkene til barn og unge. En del skolebibliotek får det til, men det gjelder ikke alle.

– Bøkene som er på Kulturrådets innkjøpsordning, er langt unna det en elev trenger for hele sin leseutvikling. Ganger vi det opp med antall unger, da trenger vi veldig mange bøker, ut til folkebibliotek og skoler, hvis de ikke skal lese den samme boka mange ganger.

Hopland understreker at bibliotekets boksamling først og fremst er et kommunalt ansvar.

– Jeg er nødt til å ha et budsjett som gjør at jeg kan kjøpe inn nok, slik at lesere kan få de bøkene de trenger. Dette er en politisk budsjettkamp som vi må ta lokalt hele tiden.

Litterært kretsløp

Arne Vestbø, leder for Kulturrådets seksjon for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål, understreker dualitetene og usikkerheten som dukker opp når man diskuterer lettlest litteratur.

Arne Vestbø Foto: KULTURRÅDET/Ilja Hendel

Arne Vestbø
Foto:KULTURRÅDET/ILJA HENDEL

– Lettleste bøker må inn i det litterære kretsløpet, men er samtidig noe litt annet. Det er komplisert, jeg har full forståelse for at det kan oppleves vanskelig, hvis det er slik. Nå sitter vi ikke med tall og statistikker på dette. Er det slik at lettleste bøker meldes på og får avslag etter avslag, eller er det slik at det er usikkerheten omkring vurderingen som er problemet, slik som det er blitt antydet her i dag. Lettlest er kanskje ikke en egen sjanger, men innenfor sjangre må det allikevel være et flytende skjønn.

Vestbø har ikke noe behov for å være skråsikker, og tar gjerne diskusjonen.

– Det gjelder blant annet hvilke behov som finnes, hvilken kompetanse vi trenger i utvalgene våre for å ivareta det, eller om vi må rekruttere annerledes, slike ting.

Han understreker at det er sammensatt utfordring.

– Kanskje er det ikke Kulturrådet som trenger mer penger? Det er veldig enkelt for politikerne noen ganger å tenke, at hvis vi vil gi penger til barn og unge, da styrker vi innkjøpsordningen til barn og unge.

– Kulturrådet sender ut nesten 1500 eksemplarer av nye bøker til folke- og skolebibliotek. Det gir ikke mening å sende ut de bøkene hvis skolebibliotekene ikke finnes, og hvis det ikke er formidlere der ute som kan ta imot bøkene. Da burde kanskje skolebibliotekene få 50 millioner, og etterpå kan du styrke innkjøpsordningen.

Kultur og kunnskap

– Det er viktig å diskutere innkjøpsordningene, de er gode og viktige, det tror jeg de fleste er enige om. Og det kan være uhensiktsmessig å begynne å endre for mye, men noen skjæringspunkt mellom kultur og kunnskap burde man kanskje ta tak i. Det er også viktig å koble den viktige kulturelle aktiviteten som skjer på alle skoler, med den kunstneriske praksisen.

– Dette er en viktig diskusjon, men ikke gjør Kulturrådet til et orakel som kan fikse alt. Det kan være slik at sammenhengen mellom alle de virkemidlene som skal spille sammen er like viktig.