Søk Asset 1 Meny Asset 1
I høst har det kommet flere romaner som tematiserer graviditet og barsel.
I høst har det kommet flere romaner som tematiserer graviditet og barsel.
Vis bildetekst

Bøker om barsel

Å sette et nytt liv til verden er både en dypt eksistensiell og helt vanlig erfaring, og den arter seg ulikt for alle som gjennomgår den. I høst sammenfaller utgivelsene av et knippe romaner der unge, norske forfattere bruker graviditet og barsel som ledemotiv.

En av disse forfatterne, Heidi Furre, sier i et intervju med NTB at da hun gikk gravid, så fant hun nesten ingen skjønnlitterære skildringer av sin egen tilstand i hyllene på biblioteket. Litteraturkritiker Silje Bekeng-Flemmen stilte allerede i februar noen lignende spørsmål i Klassekampens Bokmagasin: Hvor blir det av barsellitteraturen? I verdenslitteraturen finnes det mange skildringer om å være forelder eller barn. Færre vektlegger graviditeten og de første månedene etter fødselen, skrev hun.

Høstens bøker gir et aktuelt tilfang – og kanskje forteller de fem romanene oss noe om både de personlige og strukturelle betingelsene for det å bli foreldre i dag. Vi anbefaler også to barsellyrikksamlinger som kom forut for årets tendens.    

Å bli den som skal bli mor

1. Barnet – Kjersti A. Skomsvold

«Barnet» Foto: OKTOBER

«Barnet»
Foto: OKTOBER

Romanen åpner med en scene fra en fødsel som er levende, brutalt og nærmest taktilt skildret. Videre følger beskrivelser av våkenetter, en kropp som førsøker å knytte seg selv sammen igjen etter fødselen, og det altoppslukende ved å skulle ivareta et nytt liv. Skrivingen, som for denne jeg-fortelleren har vært en slags livslinje til seg selv, blir avskåret av barnets behov. Samtidig som «Barnet» er en fortelling om å få et barn, handler romanen vel så mye om å bli mennesket som siden blir barnets mor. Hvilke sjansespill og tilfeldigheter førte hovedpersonen sammen med barnefaren? Hvilke gamle sår, hva slags smerter, tar de begge med seg inn i tilværelsen som foreldre, og inn i barnets liv? Videre viser denne romanen hvor ulikt to barselperioder kan fortone seg for den samme kvinnen. Der jeg-fortelleren er vaklende, overveldet og engstelig i møte med sitt første barn, finner hun et ankerfeste når datteren blir født. Romanen er også stilet som en fortelling henvendt til datteren, om da jeg-fortelleren ble mor for første gang. Lesere av Skomsvold vil gjenkjenne og glede seg over den distinkte og personlige fortellerstemmen som preget «Monstermenneske» (2012).

Fra øyeblikket til evigheten

2. Dyret – Heidi Furre

«Dyret» Foto: FLAMME

«Dyret»
Foto: FLAMME

Hovedpersonen er en 26 år gammel kvinne. Hun lever i tilstanden som har fått betegnelsen «prekariatet»: høyt utdannet, ansatt i stadig nye vikariater, utenfor boligmarkedet. Det meste i tilværelsen hennes er med andre ord midlertidig og usikkert. I Oslo lever hovedpersonen et typisk omflakkende singelliv, da hun møter noen. Plutselig har hun kjæreste, og like plutselig er hun gravid. Boka skildrer erfaringen av å være i en kropp som vokser, strekker seg og tøyes for å gjøre plass til det nye livet. Men det er ikke bare kroppen som vokser: den gravide hovedpersonen skjønner at hun må tøye og strekke hele livet sitt, meisle ut rom for trygghet og stabilitet, for å ta vare på den lille som skal komme. Boka gir dessuten flere morsomme skråblikk på fordommer og forventninger som knyttes til den gravide kvinnen: hun er oppblåst, hun er sur og hun spiser hele tiden. Kan man, som gravid, som kvinne i barsel, få lov til å være et individ? I løpet av romanen går hovedpersonen selv fra å tenke på barnet som en gjest i kroppen sin, til noe som skal overleve henne. Selv om spørsmålene er store, er språket lekent og ledig.

Uten sikring

3. Du er ny – Mikkel Bugge

«Du er ny» Foto: OKTOBER

«Du er ny»
Foto: OKTOBER

«Er det virkelig så uvanlig med en bok om folk som har en vanlig jobb?» spør kritiker Ellen Engelstad retorisk i Klassekampens Bokmagasin. Vi forsøker ikke å svare på dette spørsmålet, men merker oss at klassedimensjonen i «Du er ny» fremheves som spesielt interessant av mange kritikere. Bugge har tidligere gjort stor suksess som novelleforfatter. I denne boken, hans første roman, møter leseren en ung frisør som nylig har flyttet til en ny by, møtt en ung mann og blitt uventet gravid. Hva skal hun gjøre nå? Denne vordende moren er ikke bare økonomisk utsatt, men også sosialt. Som nyinnflyttet har hun ikke sikkerhetsnettet av familie og venner, som støtter og pleier mange nybakte foreldre gjennom den intense barseltiden. Når også relasjonen til barnefaren kjennes utrygg og ny, befinner den unge moren seg på emosjonelt vaklende grunn. Ikke minst når følelsen av kontakt med spedbarnet lar vente på seg.

Sannheten som bor i hendene

4. Rase – Monica Isakstuen

«Rase» Foto: PELIKANEN FORLAG

«Rase»
Foto: PELIKANEN FORLAG

Forrige gang Isakstuen var romanaktuell, handlet det om samlivsbrudd og delt omsorg. «Vær snill med dyrene» skildret en mors forsøk på forsoning med den nye hverdagen, der datteren er et annet sted halvparten av tiden. Høstens roman viderefører tematikken, men fra et annet perspektiv. Jeg-fortelleren, moren fra forrige bok, har etablert seg med en ny mann og fått tvillinger. Det er vanskelig nok å forberede seg på et nytt barn, men to? Dobbelt så mange munner å mette, bleier å skifte, kropper å stelle, holde og bysse i søvn. Der moren i «dyrene» opplevde å miste seg selv i datterens fravær, skriver Isakstuen frem det selvutslettende i det å være konstant tilgjengelig for barna sine i denne nye romanen. Fortellingen er ankret fast i et nåtidsplan der tvillingguttene er fire, og i episodiske glimt får leseren fortellingen om jeg-ets møte med barnefaren, en krevende fødsel og avmaktsfølelsen som dukker opp hos fortelleren i situasjoner med barna, som krever mer enn hun har å gi. Hun betrakter sine egne hender og frykter hva de er i stand til å gjøre.

Synk eller svøm

5. Dette er også vatn – Inger Bråtveit

«Det er også vatn» Foto: OKTOBER

«Dette er også vatn»
Foto: OKTOBER

Dette er en formmessig eksperimentell roman som blander personlige betraktninger, essaylignende partier og diktning. Bråtveit går i dialog med verdenslitteraturen i form av navn som Marguerite Duras, Fernando Pessoa og Herta Müller. Teksten utforsker forholdet mellom løgn og sannhet, og betingelsene for å være et skrivende menneske når man har en rekke andre roller å fylle: mor, kjæreste, søster, datter. Bråtveit skriver ømt og ærlig om å forsøke å fylle disse rollene samtidig. Barselperioden som skildres i en fragmentert og episodisk form, er tøff: fortellerens mann er rammet av borreliose, og hun forsøker å finne fast grunn mens hun ivaretar både den lille datteren, den syke mannen og hans sønner. Hun finner et fristed i det å svømme. Fortelleren beskriver vannets rensende og skjerpende effekt på tankene, noe som hjelper henne å finne tilbake til det som er bare hennes. Samtidig er vannet et element som lar henne flyte; det støtter og bærer henne, slik hun selv har båret sin egen datter. Det som skjer med mor og datter utenfor vannet, uten den støttende strukturen, er mer prekært.

Kolikk og latter

6. Barsel – Kristin Storrusten

«Barsel» Foto: TIDEN

«Barsel»
Foto: TIDEN

Storrusten debuterte med denne diktsamlingen i 2017. Den fikk suksess av et kaliber som er de færreste norske diktsamlinger forunt. I denne boken tråkkes det på legoklosser over en lav sko, kolikkbarn gråter ustanselig og doen blir det eneste fristedet for et lyrisk jeg på randen. Diktene er morsomme og vanvittig såre – et høydepunkt i så måte er sonetten som beskriver et frynsete parforhold etter flere år med nattevåk og søvnunderskudd. Storrusten eksperimenterer med form og stil, blander høyt og lavt, men den høyspente følelsen av frustrasjon løper som en rød tråd gjennom hele samlingen. Under en samtale om barsellitteratur ved Bergen Offentlige Bibliotek uttalte forfatteren seg om utfordringene ved å forsøke å skrive i barselperioden: hodet er et annet sted, og som menneske befinner man seg i en slags barsel-boble. Bobla er kanskje nødvendig for å holde fokuset på barnet gjennom de krevende hverdagene. For alle som har ammet og hatt smårollinger samtidig, er gjenkjennelsesfaktoren høy.

Uhøytidelig lovsang

7. Jeg satte mitt håp til verden – Cathrine Grøndahl

«Jeg satte mitt håp til verden» Foto: GYLDENDAL

«Jeg satte mitt håp til verden»
Foto: GYLDENDAL

Diktene i denne samlingen fra 2009 er vitale, lekne og tilgjengelige. Samlingen fikk god mottakelse av kritikere da den kom, og i høst ga Gyldendal ut en ny utgave med nytt omslagsdesign: en tripptrappstol omringet av fargeklatter, som et slags vitnesbyrd på et helt normalt småbarnsmåltid. Cathrine Grøndahl maler ikke noe rosenrødt bilde av svangerskap, fødsel og barsel. Likevel er hele diktsamlingen preget av et skarpt blikk for humor og den livsomveltende gleden i det å skape et nytt liv. Diktenes jeg går i dialog med forfattere som Halldis Moren Vesaas og Simone de Beauvoir for å nærme seg flere sider ved erfaringen av å bli mor. Jeg-et reflekterer over det å skulle være den som binder hjemmet samen og hvor beklemmende det kan føles, men også hvordan det å bære frem, føde og oppdra et nytt menneske er en bragd, og en eksistensiell erfaring som omkalfatrer tiden og livet:

Still alle klokker!

Et barn er født i Betlehem,

i Oslo by, i alle hjem!

Skriv ned historiene om dem

Skriv ned klokkeslettet

Still alle klokker etter dette

Still deg i begynnelsen av tiden

[…]