Opprinnelig skulle intervjuet med de to lederne for henholdsvis innovasjon og metadata i Biblioteksentralen handle om hva som gjør bibliotek relevante i dag. Så kom koronakrisen. Norge innførte strenge tiltak, bibliotekene stengte og ble i løpet av noen timer «redusert» til sine digitale tjenester. Hva snakker vi om når vi snakker om relevansen av digitale bibliotek?
Intervjuet er gjort i forbindelse med Biblioteksentralens årsmøte 2020 og er trykt i årsmeldingen (PDF).
Det store spørsmålet
‒ Jeg tror behovet og lengselen etter fysiske møter er like sterkt, om ikke sterkere, nå som vi opplever sosial avstand som norm. Den pågående krisen betyr likevel at vi må finne alternativer, sier Martin Kristoffer Bråthen (40), som er innovasjonssjef i Biblioteksentralen siden 2018. Tidligere arbeidsplass var Deichman i Oslo, der han jobbet som prosjektleder og blant annet hadde ansvar for ombyggingen av Stovner filial.
‒ De siste ti årene har jeg som mange andre argumentert for at folkebibliotekene må satse på det fysiske rommet og biblioteket som et sted for mangfold og uavhengig utveksling av innhold og meningsytringer. Det digitale har sine grenser, vi trenger plasser å møtes ansikt til ansikt.
‒ Men vi trenger også å utforske hva digitalt bibliotekhåndverk er i en tid som kulturelt kjennetegnes av digitalt forbruk, en utvikling som bare forsterkes av den pandemiske krisen. Vi må tørre å spørre: Hvordan fortsetter vi å være relevante i en gjennomdigitalisert verden? Hva betyr det for bibliotek å ha en distinkt digital tilstedeværelse i lokalsamfunnet sitt? Hvordan skiller de seg fra andre digitale tjenester, og hva tilfører bibliotekene som er unikt og uunnværlig?
Verdien av bibliotek
Bak lurer framveksten av store kommersielle tjenester som Amazon og Netflix. Selskapene har gjort digitalt innhold tilgjengelig fra sofaen i et design som er like lekkert som det er brukervennlig. Det kan virke umulig å «konkurrere» mot.
‒ Kommersielle bedrifter kan ha som mål at du bare blir ved å forbruke mer av det samme. Bibliotek skal utfordre deg. For meg koker det egentlig ned til om vi fortsatt trenger biblioteket som kurator og veileder. Jeg mener svaret på det spørsmålet er ja. I det fysiske bibliotekrommet tar vi det som en selvfølge at bibliotekene og de ansatte skal ha en tydelig og aktiv rolle når det gjelder lesing og litteratur. Vi ville for eksempel aldri drømme om å levere fra oss forlagsinformasjon uten å legge til egen formidling. Vi bygger formidlingsstrategier rundt samlingene våre, slik at vi gjør en forskjell og yter bedre overfor brukerne våre.
‒ Selv om Norge er et rikt land, der mange tjener godt, er behovet for uavhengige bibliotek som formidler ut ifra sitt oppdrag og sine verdier viktigere enn noensinne. Bibliotekenes formål er å gjøre livene våre bedre ved å hjelpe oss til å lære, utforske og utvikle oss gjennom kunnskap og kultur. Dette formålet må vi oversette til det digitale formatet, og krisen kan gi det en tydeligere og kraftigere retning. Hvis vi reduserer tjenestene våre til en inngangsport til masse innhold, men ikke noe mer, så reduserer vi bibliotekenes verdi, slik jeg ser det. Det blir viktig å finne nye måter å vise fram sammenhenger og dybde, og bibliotekene har gode forutsetninger for å ta en viktig posisjon her.
Dette stiller også krav til Biblioteksentralen, understreker Martin Bråthen:
‒ Som tjenesteutvikler av digitale formidlingstjenester til bibliotek må Biblioteksentralen finne måter å inkludere og bygge bibliotekarens kompetanse og kuratorrolle inn i det digitale rommet. Hvis en viktig oppgave for bibliotekene nettopp er å utfordre filterboblene som preger vår digitale hverdag – da må Biblioteksentralen gjøre mer enn bare å kopiere algoritmer fra de tjenestene som har det motsatte som mål. Vi må se nærmere på hvordan anbefalinger og utvelgelse i større grad tar høyde for bibliotekets samfunnsoppdrag og verdier, også digitalt.
Åpne metadata
Da er ballen spilt over til Elise Conradis banehalvdel. Elise (45) er leder for metadatautvikling i Biblioteksentralen og kom til samvirkeforetaket fra en prosjektlederstilling i Nasjonalbiblioteket i 2019. I likhet med Martin er hun opptatt av åpenhet og uavhengighet.
‒ Prinsipielt mener jeg at bibliotektjenester bør være så transparente som mulig, nettopp for å være en motvekt til Google, Netflix og Amazon. Bibliotekbrukere bør kunne se hvorfor noen søketreff blir vurdert som mer relevante enn andre, eller hvorfor de blir anbefalt en bok fremfor en annen. Det er mye som må på plass for å oppnå slik transparens, spesielt hvis det skal kombineres med en god brukeropplevelse av tjenesten. For min del er jeg mest opptatt av hva slags metadata som skal til for å danne grunnlaget for slike tjenester. Her mener jeg sterkt at metadata til bibliotek i høyest mulig grad bør foreligge som åpne data.
‒ Åpne data er metadata som er åpent tilgjengelig for hvem som helst å kunne ta i bruk. Når man lager koblinger mellom ulike sett med åpne data, får man åpne, lenkede data. Den største fordelen med åpne data er at det gjør det enklere å utvikle transparente tjenester som bidrar til bedre tilgjengelighet til og formidling av informasjon og litteratur. Lenkede data muliggjør også at vi som sektor gradvis kan bevege oss bort fra tradisjonell, dokument-basert katalogisering. Dette ser vi allerede i arbeidet som gjøres internasjonalt med BIBFRAME og i Norge med autoritetsregisteret for verk. I framtida kan aktører fokusere på å produsere ulike typer metadata som gir merverdi til bibliotek. For oss i Biblioteksentralen fordrer det at vi må tenke nytt rundt hvordan metadataproduksjon organiseres og finansieres.
Bedre digital formidling
Biblioteksentralen jobber nå med tre prosjekt som skal bidra til at det blir enklere å bruke metadataene i digitale tjenester og berike innholdet i dem, forteller Elise Conradi videre.
‒ Det første prosjektet handler om å åpne emnedataene våre. Biblioteksentralen har brukt emneord siden sekstitallet og emnene brukes av svært mange bibliotek. Vi utforsker nå hvordan disse best kan tilgjengeliggjøres og struktureres for optimal utnyttelse i digitale formidlingstjenester.
‒ Den andre vi er i gang med, er å «verkifisere» metadataene våre. Dette innebærer at vi lager et internt verksregister med unike identifikatorer knyttet til alle verkene som finnes i Biblioteksentralens katalog («Bibbi-katalogen»). Vi bruker den samme datamodellen som Nasjonalbiblioteket og håper med dette å kunne koble registrene på sikt. Verksidentifikatorer vil bidra til at bibliotek og tjenesteutviklere kan lage bedre tjenester for sluttbrukere, blant annet ved å muliggjøre at ulike utgaver av samme verk kan vises sammen og relasjoner mellom verk kan åpne opp for bedre formidling.
Leseopplevelsen
Det tredje prosjektet handler om å opprette et kontrollert vokabular for appellfaktorer basert på lesersørvis. Vokabularet vil beskrive ulike typer leseopplevelser og bli del av katalogiseringsarbeidet i Biblioteksentralen.
‒ Lesersørvis er en metode som brukes for å hjelpe lånere med å finne den neste boka han eller hun ønsker å lese. Metoden baserer seg i stor grad på samtaler, der bibliotekaren lytter etter bestemte ord som beskriver hva låneren liker, for deretter å utarbeide leseforslag. Disse ordene kalles for appellfaktorer. Appellfaktorer beskriver ulike aspekter ved leseopplevelser, for eksempel at en bok har et «raskt tempo», en «mørk tone» og et «karakterdrevet hendelsesforløp».
‒ Metoden er amerikansk, men den oppdages av stadig flere norske bibliotekarer. Blant annet har Vanja Øyrås gjort et imponerende arbeid med å formidle metoden, og vi henter vel så mye inspirasjon fra norske bibliotek som amerikanske. For en metadatanerd som meg er det fantastisk å se at appellfaktorer, som jo er metadata, kan vekke så mye glød og entusiasme. Vi ønsker å samarbeide tett med bibliotek i utviklingen av vokabularet.
‒ Vi håper dette arbeidet vil være til hjelp for bibliotekarer som bruker lesersørvismetoden. I tillegg kan appellfaktorene danne grunnlag for nye typer formidling med fokus på leseopplevelsen. På sikt planlegger vi å bruke dem i nettbutikken vår og i BookBites-appen, men målet er at bibliotek og andre aktører vil bruke dem i egen tjenesteutvikling.
‒ Det er ganske nytt at Biblioteksentralen arbeider strategisk med å utvikle digitale sluttbrukertjenester. Det gir oss som lager metadata i Biblioteksentralen muligheten til å koble jobben vår direkte i sammenheng med dem metadataene er ment for, nemlig leserne. Det gjør det også nødvendig med et godt miljø for innovasjon og tjenesteutvikling på huset.
Utviklingspartner
Martin og Elise er begge medlemmer i en relativt ny ledergruppe i Biblioteksentralen, som ble etablert høsten 2018. Ledergruppen består også av Maria Alm (36, økonomisjef), Helle Forsbak (50, salg- og markedssjef), Kristin Lande (48, kommunikasjonssjef) og sjefen for det hele: Hans A. Vigen (53).
Biblioteksentralen har som formål å være et serviceorgan for offentlige bibliotek og skal tilby tjenester til bibliotek i hele Norge. Innenfor denne formålsparagrafen er det i stor grad opp til ledergruppen og styret å utforme strategi og retning. Et viktig veivalg i gjeldende strategi er å satse på innovasjon og utvikling. I enda større grad enn tidligere skal Biblioteksentralen være en utviklingspartner for bibliotek og ikke «bare» leverandør av andres produkter og tjenester. Målet er å utvikle nye relevante verktøy for ansatte i bibliotek og for bibliotekenes brukere. Grunnlaget legges i samarbeid med bibliotekene og innsikt i brukerne, mener den nye innovasjonssjefen.
‒ For meg handler gode og relevante tjenester om forståelse for og empati med dem som skal bruke dem. For at dette skal gi mening må vi starte med innsikts- og relasjonsarbeid. Vi må lytte mer til bibliotekene. Vi er i disse dager i gang med å ansette en tjenestedesigner som skal få hovedansvaret med å oversette bibliotekenes, og deres brukeres, behov til tjenester og tilbud.
‒ Vi har også gjort noen grep med hvordan vi organiserer arbeidet, og vil rendyrke innovasjonsarbeid i en egen avdeling. Det betyr ikke at all innovasjon skal isoleres i en avdeling, det er ingen god modell, men at vi plasserer koordineringen ett sted – så vil det være naturlig å trekke på intern og ekstern kompetanse underveis for å lage de beste løsningene.
Del av noe større
Et sterkt lag av eksterne medarbeidere har Biblioteksentralen i det danske teknologi- og designselskapet Redia. Selskapet springer ut av universitetet i Århus og et tverrfaglig teknologisenter bestående av arkitekter, programutviklere, ingeniører og humanister. I dag huser Redia 21 ansatte med høy kompetanse i UX-design og programvareutvikling. Biblioteksentralen eier nå 36,7 prosent av selskapet.
‒ Vi jobber med å styrke samarbeidet mellom Biblioteksentralen og Redia. Vi tar med oss erfaringer fra leveransen vår til Deichman Bjørvika, hvor Redia har vært en uvurderlig partner for oss. De har bidratt med metodikk og utviklerkompetanse som har vært avgjørende for resultatet. Samtidig har prosjektet pekt på nye muligheter for Biblioteksentralen. Ansettelsen av en tjenestedesigner, som vil binde Redia og Biblioteksentralen tettere sammen, er en konsekvens av dette.
‒ For Biblioteksentralen som eies av så godt som alle kommuner og fylkeskommuner i Norge, er det også viktig at Redia har de samme verdiene som oss og norske bibliotek. De er levende opptatt av bibliotekenes samfunnsoppdrag og er spesialister på å lage gode tjenester for det offentlige.
